kjærligheten er sterkere enn tykke murer og i dette ligger mitt håp.

Ikke la deg lure av ansiktet jeg viser fordi jeg har tusen masker. Men ingen av dem er jeg. Jeg gir deg inntrykk av å være trygg, at selvtillit er mitt navn og kjølig ro min væremåte. At Jeg ikke trenger noen. Men tro meg ikke.

Dypt der nede bor mitt virkelige jeg i forvirring, i frykt og i ensomhet. Derfor tar jeg på meg en maske og gjemmer meg bak den, for å beskytte meg mot blikk som vet. Men nettopp et slikt blikk er min redning. Det betyr at når blikket blir fulgt av aksept, som etterfølges av kjærlighet, er det det eneste som kan frigjøre meg fra murene jeg bygget rundt meg selv.

Jeg frykter at dypest inne er jeg ikke noe som helst, at jeg  ikke er noe å ha, at du vil avvise meg når du finner det ut. Så begynner paraden min av maskeringer. Stadig småprater jeg med deg. Jeg vil fortelle deg alt som ikke betyr noe, men ingenting av det som betyr alt, Hva som gråter inne i meg. Vær vennlig og  lytt nøye til meg, så du hører hva jeg ikke sier.

Jeg ønsker å være ekte og spontan og meg selv, men du må hjelpe meg. Du må strekke ut hånden. Hver gang du er snill, vennlig og oppmuntrende. Hver gang du prøver å forstå fordi du virkelig bryr deg om meg, da begynner hjertet mitt å få vinger. Svært spede, men vinger.

Med din følsomhet, sympati og evne til å forstå, er det bare du som kan frigjøre meg fra min skyggeverden av usikkerhet, fra oppgittheten i mitt fengsel. Det kommer ikke til å  bli lett for deg. Jo nærmere du kommer, jo blindere slår jeg kanskje tilbake .

Men jeg har hørt at kjærlighet er sterkere enn tykke murer og i dette ligger mitt håp.

Jeg ber deg, prøv å rive disse murene med faste, men milde hender. For barnet i meg er veldig følsomt.

Hvem er jeg spør du kanskje?

Jeg er hver mann du møter.

Jeg er hver kvinne du møter.

Jeg er til og med deg selv.

Ukjent