Dette er et forsøk på å sette ord på noen av mine bekymringer over den utviklingen jeg er vitne til innen rusbehandling. Jeg er mildt sagt bekymret over hva jeg ser.
Jeg har jobbet innen rusfeltet over mange år. Jeg er utdannet sosionom med videreutdanning i rus, avhengighet og psykiske lidelser. Jeg har en bachelorgrad i samfunnsvitenskapelige fag med fordypning i psykologi og sosiologi. Jeg er for tiden mastergradsstudent i sosiologi med kriminalitet som fordypningsfelt. Jeg er ikke selv rusavhengig, men jeg er oppvokst i et dysfunksjonelt familiesystem (som forklarer hvorfor jeg søkte meg til dette feltet i utgangspunktet) og er godt kjent med hvordan en slik familiebakgrunn bidrar til en vridd og vrengt virkelighetsforståelse som gjør at en øks fort kan bli til en kniv. Dessverre ser jeg mye av den samme virkelighetsforståelsen (eller mangel på sådan) innen rusfeltet. Etter min oppfatning kan konsekvensene bli fatale.
I løpet av de årene jeg har vært i min nåværende jobb innen spesialisthelsetjenesten, ved en klinikk som skal utrede og behandle rus og psykiske lidelser, har behandlingstiden gått ned fra 6 til 3 måneder. Dette er bekymringsverdig i seg selv da vi vet at det tar tid å «lande» etter å ha ruset seg over lengre tid. På disse tre månedene er det mye som skal gjøres; utredning, behandling, bolig, arbeid, nettverk osv. Min oppgave er å jobbe med samhandling med pasientens hjemkommune, Individuell Plan, og følge opp ved kriser, det vil si når pasientene forlater avdelingen ved rusepisoder. Det har vært mange kriser under min tid her. Mange av pasientene har vært ute både 3-5 ganger i løpet av oppholdet. Dette skaper naturlig nok mye utrygghet på avdelingen. I god, medavhengig ånd brukes tiden på de som ikke er tilstede og som ikke ønsker hjelp i stedet for å ivareta de som ber om hjelp. Vi driver såkalt individuell behandling. Tanken bak det er god, at pasienten skal få behandling ut fra sine behov. En kollega sa en gang at «det er pasientene som bestiller tjenester fra oss». De bestiller oftest en tur på butikken for å kjøpe energidrikk. Men er det det de har behov for? I praksis, slik jeg ser det, innebærer individuell behandling ofte å ofre et helt fellesskap som prøver å få til noe for å prøve å redde den ene som ikke helt får det til av ulike grunner. Jeg mener ikke at man ikke skal få flere sjanser. Men vi må vel ha noen grenser? Uavhengig av om vi kaller det individuell behandling eller ei, vi mennesker er en del av et fellesskap og vi påvirker hverandre negativt og positivt. I en avdeling hvor det negative settes foran det positive smitter negativiteten og konsekvensen, slik jeg ser det, er et miljø som ikke gir grunnlag for god behandling.
Tilbake til virkelighetsforståelsen. Jeg har vært vitne til mange (kreative) omskrivinger av virkeligheten mens jeg har jobbet her. Pasienter som har ruset seg og kommet tilbake til avdelingen eller ruset seg ved avdelingen avlegger positiv rustest, men i og med at pasienten nekter å ha ruset seg, får pasienten oppholde seg på avdelingen. De av oss som har litt kjennskap til kriminelle tankemønster og avhengig logikk vet at det ikke er uvanlig å nekte på sannheten, selv om det foreligger bevis. Det er heller ikke uvanlig at den avhengige vikler seg såpass inn i løgner og en virkelighetsforståelse som sier at han/hun ikke har ruset seg at vedkommende faktisk tror det selv! Vi kjøper ofte denne forståelsen selv om vår magefølelse sier oss noe annet, synes synd på pasienten og er redd for hva som skjer dersom man forholder seg til prosedyrene og avviser pasienten fra avdelingen. Pasientene lærer etter hvert at de kan true med å ta livet sitt eller at de ikke har noe sted å bo. Pasientene overtar dermed makten over de ansatte/systemet og ”behandlingen” blir deretter. Gevinsten for pasienten blir at han/hun nok en gang får viljen sin (en vilje som i avhengighetens natur fører til selvdestruksjon) og ansatte/systemet får dekt behovet for å leve i illusjonen om å ha kontroll over pasienten. Alt er selvfølgelig fordekt som omsorg. Med andre ord; behandlingen er styrt av frykt. Finnes det noen forskning som har vist at det fungerer? Pasientene som er igjen på avdelingen blir (naturlig nok) trigget og utrygge av dette. Hadde jeg vært pasient ved avdelingen med et oppriktig ønske om å avstå fra rusmidler, ville jeg vært redd for hvem som kunne hjelpe meg med å beskytte rusfriheten i den første, sårbare fasen.
Uærlighet mot seg selv og andre er en del av sykdomsbildet, den avhengige forsøker gjennom forskjellige mekanismer å late som de negative egenskapene ikke eksisterer for i det hele tatt overleve. Å innse virkeligheten blir for smertefullt. Å anta at pasienten er uærlig på en del områder og at dette er en del av pasientens overlevelsesstrategi, kan i behandling bli sett på som å være nedlatende og mistenksom mot pasienten. Etter min mening vil det å bidra til å realitetsorientere pasienten gjennom å tørre å utfordre virkelighetsforståelsen, dele kunnskap om sykdommen, tørre å ta feil og helt enkelt være ærlig mot pasienten, være en mer kjærlighetsfull og respektfull måte å møte et medmenneske på. Pasientene dør ikke av at vi er ærlige mot dem. Men jeg vil påstå at vi som jobber innen dette feltet ofte blir medavhengige og ubevisst bidrar til å muliggjøre videre misbruk. Vi vil så gjerne kjøpe kjappe løsninger som «bare jeg får meg leilighet blir alt bra». Det kan være behagelig å kjøpe den avhengige logikkens illusjon fremfor å tørre å utfordre den. Å utfordre innebærer å forholde seg til følelsene som dukker opp. Dersom man som behandler har egne ubearbeidede følelser i bagasjen, kan det fort bli ubehagelig. Konsekvensen av en behandler som ikke tar ansvar for egne følelser og selv ikke praktiserer det han/hun formidler, blir at behandleren legger lokk på pasientens prosess. Det hjelper ikke hvor god du er til å snakke og hvor fornøyd du selv og dine kolleger er med kunnskapen du besitter. Rusavhengige er gode på å lure seg selv, men du klarer ikke lure en rusavhengig. Å jobbe med pasienter med denne lure og listige sykdommen er utfordrende. Jeg tror det er essensielt for å kunne bli en god behandler at man til en viss grad klarer å gjenkjenne de samme mønstrene og prosessene i seg selv. Det er ikke noe man kan sitte på en lesesal og teoretisere seg frem til. Tidsrommet mellom et ærlig og oppriktig ønske om hjelp og frem til forsvarsmekanismene trer i kraft er ofte kort, og jeg tror opplevelsen av å ikke bli møtt, forstått, «ingen som forstår hva som feiler meg her heller», forkorter denne prosessen dramatisk. Til tross for dette er det lite eller ingen fokus på egen prosess blant ansatte. På denne måten tror jeg følelsen av «oss» og «dem» forsterkes. Vi klarer ikke forstå og de føler seg ikke forstått. I stedet drar pasientene ut og ruser seg, mens vi åpner en kartong rødvin for å stresse ned etter en hektisk jobbuke.
Det er vanskelig å få tak i noe felles mål ved behandlingen. I og med at alt er basert på individualitet, har alle sin oppfatning av hva som fungerer/ ikke fungerer og det spriker i alle retninger. De som søker de letteste løsningene vet å utnytte seg av dette. Mye av tiden går med på å sitte i møter og diskutere pasienter som ikke er tilstede, fylle ut skjema, journalføring osv. Konsekvenser har «vi» ikke tro på. Når behandlingen starter på dagen er basert på når man antar at pasientene orker å stå opp. Er man heldig får man kommet i gang rundt lunsjtider. Pasientene får kanskje kjenne på et ubehag ved at manglende deltakelse blir påpekt, men det preller fort av for folk som er godt trent i å stenge av følelser. At man kan risikere å bli utskrevet dersom man ikke deltar i behandlingen over tid er noe vi absolutt ikke må finne på å nevne for pasientene da det kan bli oppfattet som en trussel. Personlig ville jeg vært mer bekymret for de som dør mens de står på venteliste for behandling enn det ubehaget man måtte kjenne ved å presentere en realistisk konsekvens av ikke delta i sin egen behandlingsprosess.
Jeg har opplevd at pasienter som selv har ønsket å skrive seg ut (nær planlagt utskrivelsesdato) blir av sin behandler overtalt til å se på det som en treningstur for å tenke seg om. Pasienten kommer tilbake til avdelingen full av rusmidler. Eller som en kollega hevdet; vivetikke om pasienten har ruset seg. Jeg vil påstå at de av oss som har jobbet lenge innen feltet er ganske sikker på at pasienten har ruset seg da behovet for «tenkepause» nær utskrivelsesdato lett kan forveksles med russug og trang til annen destruktiv atferd. Det er med andre ord andre drivkrefter i sving enn behovet for å dra hjem og vanne potteplanter. Har man ikke evnen til å gjenkjenne den avhengige logikken og mot nok til å tørre å konfrontere den, er man så godt som sjanseløs som behandler hvis målet er å hjelpe pasienten til å begynne å få såpass kontakt med seg selv at han/hunselvønsker å slutte å ta livet av seg. Den rusavhengige har sannsynligvis for lengst forstått at du ikke aner hva du driver med.
Pasienter som drar fra avdelingen for å ruse seg kan ikke skrives ut før de har fått informasjon om at narkotika er farlig (informasjon om overdosefare). Dette er etter min mening en nedlatende vurdering av pasientens intellekt. De vet veldig godt at det er farlig å ruse seg. Jeg har erfart at det jukses med tallene over gjennomført behandling ved at man f.eks. kaller et behandlingsavbrudd for en treningstur, jobber intenst for å få pasienten tilbake, for så å registrere det som «fullført behandling» eller at man registrerer fullført behandling selv om pasienten ikke befinner seg på avdelingen. Å fullføre behandlingen øker som kjent sannsynligheten for fortsatt rusfrihet og det vil være en gevinst for institusjonen å vise at flest mulig fullfører behandlingen. Men representerer tallene virkeligheten? Motivet er visstnok pasientens beste, i mine øyne handler det om medavhengighet, makt, kontroll, muliggjøring, mangel på kunnskap, behovet for å dekke sin egen rygg og fasade.
Jeg liker i utgangspunktet arbeidsoppgavene mine. Å jobbe med å hjelpe mennesker som ønsker endring i livet sitt er en stor glede. Dessverre er det vanskelig å gjøre dette på en tilfredsstillende måte under slike forhold. Det hjelper ikke å få en flott leilighet eller jobb når det indre ikke er på plass eller man ikke har muligheten til å begynne å få det på plass. Jeg ser på behandling som å bygge et hus. Starter man med taket vil det fort rase sammen. Derfor mener jeg det viktigste er å skape et godt og trygt behandlingsmiljø. Pasientene kommer og går, mens ansattegruppa er mer konstant. Mitt forslag er derfor å starte der. Å ansette behandlere til å behandle mennesker med en dødelig sykdom, hvor kravet er høyskole eller universitetsutdanning, men ingen forventninger/krav om å gå i egen prosess er etter min mening totalt uforsvarlig. Jeg forstår ikke når og hvorfor rusbehandling ble så lite menneske- og relasjonsfokusert. Masse fine ord og fasade, men lite handling.
Jeg har flere ganger meldt min bekymring til mine ledere uten at det skjer noe. Og nei, jeg forventer ikke at det skal skje en plutselig endring bare jeg sier fra. Det er derfor jeg ønsker å dele mine tanker for på sikt kunne være med og bidra til en endring. Vi er så opptatt av å løpe rundt og slokke branner og drive symptombehandling at vi har ikke tid til å drive med det vi egentlig skal. Det krever mot og vilje å sette seg ned og kjenne etter om det man driver med er riktig. Da kan det være enklere å hive seg inn i dramatikken og krisene som oppstår så får man i hvert fall dekket behovet for å være en som «ordner opp og står i det når det stormer som verst». Jeg har problemer med å se at behandlingen handler om pasientenes behov, det handler mer om våre behov. Unge, garantert velmenende behandlere med minimal erfaring sitter med manualene og testene sine og prøver å finne ut hva som feiler pasientene så de kan sette en diagnose. Skal vi slå oss ordentlig løs og ha det «gøy» tar vi testene på oss selv når vi drar på personalseminar, som en del av underholdningen. Jeg er usikker på hvor sikkert resultatet blir under såpass høy alkoholpåvirkning.
På avdelingen får pasientene aktivt leve ut sykdommen sin; krenke seg selv og andre gjennom destruktive relasjoner, sex, mat, spill, trening, makt, kontroll osv. Vi tror av en eller annen grunn at sykdommen sitter i selve rusmiddelet, noe pasienten selv også ofte er overbevist om. Gevinsten ved en slik oppfatning er at man kan fortsette med gamle mestringsstrategier og kjøpe illusjonen om at «nå har jeg funnet løsningen» og få skryt fordi man er flink som er rusfri. Misforstå meg rett, rusfrihet ser jeg på som en forutsetning for endring. For å oppnå langvarig endring må man derimot dypere ned i materien. Og det er vel den langvarige endringen vi vil ha og ikke bare den kortsiktige?
Pasientene overtar med jevne mellomrom styringen i avdelingen som er en naturlig konsekvens når sykdommen får leves ut i fri dressur. Når pasientene ruser seg, beskytter vi oss med å si at de har valgt det selv. Min påstand er at aktive avhengige kan ikke velge åtaet tilbakefall når de er i aktiv avhengighet fordi deeri tilbakefallsprosessen. Tvangsmessigheten gjør det umulig å ta et reelt valg, det er derfor de trenger hjelp til å avstå. Jeg har også opplevd å melde fra om en foredragsholder og som i mine øyne var påfallende ruspåvirket. Personen var i LAR, noe som for meg i utgangspunktet var helt irrelevant. I etterspillet var det mye frem og tilbake om hvem som opplevde hva. Jeg hørte selv at arrangøren for foredraget roste foredragsholderen for et godt foredrag, for så å innrømme ovenfor oss andre at han opplevde vedkommende som meget rusa. Forklaringer rundt for høy medisindose ble presentert, noe jeg mener ikke har noe med saken å gjøre. Jeg reagerte på at mennesker i LAR skulle behandles annerledes enn hvilken som helst annen person og at når vedkommende fremstod som ruset ble årsaken tillagt «feil medisindose» eller «jeg kan ikke nok om LAR til å si om vedkommende er ruset eller ikke». Det hele endte med atjeghadde sett feil, men at de ville bli mer forsiktig med å bruke LAR pasienter som foredragsholdere. Logisk, ikke sant? I mine øyne er det lite respektfullt ovenfor personen det gjaldt. I tillegg står man og lyver pasienten midt i ansiktet. Nok et eksempel på hvordan virkeligheten blir forvrengt innen dette feltet.
Dette skriveriet er ikke et angrep på hverken personer eller institusjoner. Jeg tror oppriktig at alle gjør så godt de kan. Noen vil kanskje hevde at jeg utleverer for mye og er illojal. Jeg registrerer ubehaget ved det, men jeg har tatt et valg om at ærlighet kommer først. Lojaliteten ligger ikke hos systemet jeg jobber i, men hos pasientene som ber om hjelp til å lære å mestre livet. Det kan være lett å glemme hva vi egentlig jobber med og for.
Etter lengre tid med bekymring og opplevelsen av å ikke bli hørt har jeg sagt opp jobben min i protest. Jeg kan ikke fortsette å prostituere meg på denne måten og leve av en jobb hvor jeg sitter og lyver til pasientene og har i oppgave å selge inn en behandling jeg selv ikke har tro på. Jeg har ikke tro på at dette fungerer. Jeg kan ikke jobbe med noe jeg ikke har tro på, da blir jeg bare en som går på jobb for å få penger. Da kan jeg like gjerne jobbe i en hvilken som helst annen plass. Jeg mener at det og de jeg jobber med er altfor viktig til det. Det handler om menneskeliv.
.JPG)
