Hvilken dynamikk utvikler seg rundt en person med et rusmiddelproblem? Hvordan virker dette inn på familien? Hva slags rolle inntar mange pårørende?
Dynamikken rundt en person med et rusmiddelproblem
Det er helt naturlig å ville beskytte og hjelpe de menneskene som en bryr seg om. Det er også naturlig å bli påvirket av og reagere på de problemene som mennesker rundt oss står oppe i. Familiemedlemmer rundt den med et rusmiddelproblem vil ofte gå inn i typiske rollemønster hvor det dannes noen karakteristiske ”familieregler”. Slike ”familieregler” kan for eksempel være:
• Den rusmiddelavhengiges bruk av rusmidler blir ofte styrende for det som skjer i familien
• Temaet blir et tabuområde. Flere pårørende unngår å snakke direkte om selve misbruket
• Mange føler at de må være lojal overfor den rusmiddelavhengige, selv når lojaliteten ikke er hensiktsmessig
• Det blir ofte viktig å ikke føle for mye. Man stenger av følelsene knyttet til uro og bekymring knyttet til rusbruken
• Handlingsmønstre endres, man må passe seg for ikke å ”vekke bjørnen som sover” i frykt for hva det kan føre til
Familiemedlemmene kan lett ta på seg ulike roller for å fungere og holde ut i en vanskelig livssituasjon. På en eller annen måte må familien holdes i gang. Om en person utvikler et misbruk og etter hvert en avhengighet, vil familien påvirkes av dette og et forsvarssystem bygges ofte ubevisst opp hos den pårørende.
En blir kanskje innesluttet og begynner å gå på ”tå hev” for ikke å skape ytterligere uro. En annen blir kanskje aggressiv og skaper problemer utad. Får oppmerksomhet gjennom negativ respons fra omgivelsene og blir ”syndebukk” i familien. En tredje kan forsøke å svelge sin uro ved å finne på morsomme ting for derigjennom å lette stemningen og gi familien et pusterom. Blir en slags ”klovn” eller ”lynavleder”. En fjerde rolle som ofte forekommer er ”helten”. Ofte dyktig, tar mye ansvar og er familiens ansikt utad.
Målet er å gi familien respekt, for på den måten å dempe familiesmerten. Prisen blir ofte en overutviklet ansvarsfølelse og sterk grad av perfeksjonisme. ”Hovedmuligjøreren” er ytterligere en rolle hvor den pårørende prøver å holde systemet i gang ved å normalisere situasjonen. Prøver for enhver pris å dempe konsekvensene for den rusavhengige i et håp om at situasjonen skal bli bedre. Ikke sjeldent kommer dette til utrykk ved at ”hovedmuliggjøreren” f.eks. tar ansvar for å ringe arbeidsgiver å melde vedkommende syk, avlyse avtaler etc. uten å fortelle hva den egentlige årsaken er.
Rollene kan skifte mellom de enkelte familiemedlemmene og en og samme person kan inneha flere roller. Slike rollespill vil kunne komme til å gjøre det lettere for den med rusmiddelproblemer å ruse seg uten at problemene blir synliggjort og uten at deltakerne er klar over hva som skjer. Følelser som går igjen i alle rollene, men som ofte undertrykkes, er skyld, skam, frykt, sinne, stress og ensomhet.
Familien er ofte preget av usikkerhet hvor det eneste forutsigbare er uforutsigbarheten (Cruse W. S. 1989, Sundhedsstyrelsen 2006).
Mange pårørende føler skyld, skam og utilstrekkelighet, og opplever at de må hemmeligholde situasjonen de lever i. Dette kan tappe en for mye energi.
Normale tanker som går ut på å avhjelpe og verne om den rusmiddelavhengige som sliter, kan i denne sammenheng bli en misforstått hjelp. Ingjerd Meen Lorvik, klinikksjef ved Borgestadklinikken, gir uttrykk for dette ved følgende sitat:
”Hjelp fra pårørende er ut i fra en forutsetning om at rusbruken skal opphøre, men misbrukeren bruker ofte hjelpen til å kunne fortsette”.
To parallelle prosesser
Det som ofte kjennetegner den pårørende og personen med rusmiddelproblemer er at relasjonen dem imellom gjensidig påvirker hverandre. Har rusmisbrukeren det bra, så har også den pårørende det bra. Har rusmisbrukeren det ikke så bra, så har heller ikke den pårørende det bra og vil naturlig nok prøve å medvirke til at rusmisbrukeren får det bra. Dette vil i sin tur oppfattes av rusmisbrukeren som kontroll, samtidig som den pårørende føler ansvaret. Det blir som å danse tango hvor den enes trinn påvirker den andres bevegelse. På denne bakgrunn kan man beskrive rusmiddelmisbrukerens og den pårørende sin relasjon til hverandre som to parallelle prosesser.
To parallelle prosesser kan utvikle seg i familien
| Rusmisbruker | Pårørende |
Symptomer:
- tap av kontroll
(mister styringen)
| Strategier:
- beskytter
- kontrollerer
- bebreider
|
Forsvarsmekanismer:
- benekting
- projisering
- bagatellisering
- rasjonalisering
| Roller:
- klovn/lynavleder
- syndebukk
- det stille barnet
- helten
- hovedmuliggjøreren
|
Følelser:
- avmakt
- fortvilelse
- skam
| Følelser:
- avmakt
- fortvilelse
- skam
|
| Rusavhengighet | Pårørende fanget i et mønster |
Denne dynamikken som her er beskrevet er en generell beskrivelse av noen naturlige overlevelsesstrategier som kan oppstå når rusen kommer inn i en familie. Alle organiserer seg i forhold til den rusavhengige sin adferd. Dette har imidlertid en følelsesmessig pris som kan føre med seg kroppslige plager som migrene, astma/allergi, ryggplager, nakke/skuldre, leddplager, magekatarr, tannverk etc. (Nordlie E. 2003 ). Også psykiske plager som søvnvansker og depressive symptomer som angst og nedstemthet er konsekvenser som blir nevnt (Høye M. M. 2007)
En kan faktisk ofte kjenne igjen det samme mønsteret i familier hvor et familiemedlem har spilleproblemer, er kronisk syk, bruker vold etc., men det er tydeligst i familier med rus- og alkoholproblematikk (Lundgaard H. 2002)
Det er viktig å understreke at den pårørende har handlet i beste hensikt i forhold til den aktuelle situasjonen. Det kan ha vært helt nødvendig i en gitt situasjon. Men dersom det har virket selvutslettende og har påvirket relasjonen til andre mennesker på en usunn måte, kan det være verdt å stoppe opp å reflektere litt.
-1.jpg)
-2.jpg)
