De skjulte straffede Konsekvenser og helseplager hos fangers pårørende

De skjulte straffede
Konsekvenser og helseplager hos fangers pårørende

Av Hanne L. Hamsund, daglig leder i Foreningen for Fangers Pårørende

Når en person begår et lovbrudd og skal sone en fengselsstraff, straffes ikke bare den som har
begått lovbruddet, men også de som står vedkommende nær. Mange pårørende opplever at
deres livssituasjon endres dramatisk. Foruten savnet og tapet over den som for en periode er
borte, opplever mange skam, skyldfølelse og uvisshet om fremtiden. I møtet med fengselet
føler pårørende seg ofte mistenkeliggjort og maktesløse. For noen blir fengslingen den store
hemmeligheten som for enhver pris ikke må røpes. Det er kanskje ikke så overraskende at
mange pårørende blir syke.

Foreningen for Fangers Pårørende (FFP) har siden 1992 gitt støtte og veiledning til pårørende
og jobbet for deres rettigheter overfor kriminalomsorgen og myndigheter forøvrig. I møtet
med pårørende ser vi hvordan fengslingens konsekvenser også rammer familiemedlemmer på
utsiden av muren. FFPs erfaring viser at de ulike belastningsfaktorene som rammer pårørende
kan føre til dårligere helse.

FFP har nylig gjennomført en større spørreundersøkelse blant pårørende. Et oppsiktsvekkende
resultat er at hele 40 % av de pårørende får dårligere helse som følge av fengslingen. Helsen
endres både psykisk og somatisk. De mest vanlige reaksjonene er hode- og nakkesmerter,
muskelsmerter/spenninger, leddsmerter, hudreaksjoner, redusert matlyst og magesmerter.
Mange sliter med søvnproblemer, depresjoner og angst. Årsakene til helseproblemene kan
være mange og sammensatte. Mange pårørende som får helseplager synes det er vanskelig å
ta dette opp med lege og hjelpeapparatet for øvrig, fordi det å være pårørende til en innsatt er
tabubelagt og stigmatisert.

De endelige resultatene fra undersøkelsen ”Pårørendes helse og livskvalitet” vil foreligge i
løpet av høsten 2006. Denne artikkelen baserer seg først og fremst på FFPs generelle
erfaringer fra vårt arbeid med pårørende.

“Smerte er midlertidig, ære varer evig.” – Ukjent

Sorg og savn
For de fleste pårørende betyr fengslingen av et familiemedlem en krise. Hvilken relasjon man
har med den fengslede er av betydning, og forandringene vil oftest være størst for de som
tidligere bodde sammen med den fengslede. En familiefar som brått blir borte fra familien vil
selvsagt oppleves som dramatisk, ikke minst for barna. Det oppleves som et tap, plutselig
forsvinner en du er glad i ut av livet ditt for kortere eller lenger tid. De pårørende blir sittende
igjen med et savn kombinert med følelsen av å ha blitt sviktet. Følelsen av skyld kan også
være sterk. ”Hva gjorde jeg feil? Kunne jeg gjort noe annerledes?” De pårørende preges også
av uvisshet om dom, kriminaliteten som førte til fengslingen og om fengsler som for de fleste
er en ukjent og fremmed verden.

Stigmatisering og hemmeligholdelse
Til tross for at den pårørende ikke selv har begått den kriminelle handlingen, opplever
allikevel mange pårørende at de selv blir stigmatisert. Den innsatte er på mange måter
skjermet bak murene, mens de pårørende må møte samfunnets reaksjoner. De må stå til rette
for skammen og må tåle fordømmelse og sosial avvisning. I saker der media viser stor
interesse vil situasjonen kunne oppleves som ekstra belastende.Det er knyttet mye tabu til det å være pårørende til en som sitter i fengsel.

 Mange pårørende
velger derfor å ikke være åpen om situasjonen. Redselen for reaksjoner fra andre fører til at
mange velger å holde på den store hemmeligheten om at en de er glad i er fengslet. Det er tøft
å hele tiden føle at man må forklare seg og stå til ansvar for det som har skjedd. Selv om de
pårørende ikke selv har gjort noe galt, bærer de byrden av den innsattes handlinger på sine
skuldre.

Mange pårørende opplever at de står svært alene i sin situasjon. Selv om det er mange som
opplever å få mye støtte av sine omgivelser, opplever også mange at mennesker rundt dem
ikke forstår. Noen blir fordømt for det valget man har tatt ved å stå ved den innsattes side. I
frykt for andres reaksjoner velger mange pårørende å isolere seg i større grad enn før de ble
pårørende.

Økonomi
Mange pårørende får dårligere økonomi som et resultat av fengslingen. Pårørende får økte
utgifter direkte knyttet til det å ha en av sine nærmeste i fengsel, for eksempel reiseutgifter i
forbindelse med besøk. I tillegg må den pårørende ofte bidra økonomisk fordi den innsattes
dagpenger ikke dekker utgifter til for eksempel klær og toalettartikler i tilstrekkelig grad.
De pårørende som i særlig grad rammes økonomisk er de som tidligere bodde sammen med
den fengslede. Dersom man er gift med en innsatt og blir alene med omsorgen for barn,
regnes man etter dagens lovverk ikke som enslig forsørger. Dette innebærer at man
ekskluderes fra støtteordninger som overgangsstønad og forsørgerbidrag. Dette skaper for
mange en svært vanskelig situasjon, og flere ser seg tvunget til å ta ut separasjon av
økonomiske grunner.

Dårlig økonomi kan få mange konsekvenser. Det er tungt å slite med bekymringer for om
man klarer å betale regninger og nødvendige utgifter. I noen tilfeller får pårørende problemer
med å opprettholde sin tilvante levestandard. Noen blir nødt til å selge bil og andre materielle
gjenstander eller flytte til rimeligere bolig.

Dårlig økonomi får også konsekvenser i forhold til pårørendes sosiale deltakelse. Det viser
seg at det er ferie og fritid det først spares inn på når økonomien blir dårligere. Dette rammer
også barnas sosiale liv. Det å ikke ha råd til å være med på aktiviteter som de opplever at
svært mange andre kan delta i, kan oppleves som svært vanskelig for et barn. I rapporten
”Fattigdom blant barn, unge og familier – et kunnskaps- og erfaringshefte” utgitt av Barne- og
likestillingsdepartementet (2006) fremheves det at sosiale begrensninger og utestenging fra
sosiale sammenhenger er en viktig del av dagens fattigdomsbilde.

Barn med foreldre i fengsel
Omlag halvparten av alle innsatte har barn. Dette innebærer at det i løpet av et år er ca. 5000
barn som opplever å ha en av foreldrene i fengsel. Barn vil kunne reagere på fengslingen på
ulike måter. Noen barn kan bli triste, mens andre kan for eksempel reagere med sinne og
fortvilelse. For noen blir fengslingen en forklaring på en situasjon de ikke har forstått. Barnets
reaksjoner kan variere i forhold til barnets alder, utviklingsnivå, tilknytning til den fengslede,
lengde på dom og type kriminalitet samt muligheten for kontakt med den fengslede.
I undersøkelsen ”Pårørendes helse og livskvalitet” fant FFP at også barna får helsemessige
konsekvenser som følge av situasjonen som pårørende. Barna kan blant annet få magesmerter, hode- og nakkesmerter, søvnproblemer, redusert matlyst, konsentrasjonsproblemer og de kan
bli redde for å være alene.

Den franske psykiateren Alain Bouregba er en av svært få som har forsket på fengslingens
konsekvenser for fangers barn. Han vektlegger at barna utsettes for en rekke risikofaktorer og
vil blant annet kunne få problemer i forhold til egen identitet, nære relasjoner og integrering i
storsamfunnet (Foredrag, Paris, mai 2005).

“Den eneste enkle dagen, var dagen igår.” – Navy Seals ordtak

FFP har erfart at det er av stor betydning for barnet hvilken støtte barnet får av sine
omgivelser. I de fleste tilfeller vil det være viktig å inkludere barnet i det som har skjedd.
Åpenhet og sannhet skaper trygghet. Ved å være åpen forteller du barnet at det er lov å snakke
om det som har skjedd. Får barnet anledning til å spørre om alt det lurer på, kan det også
bremse en løpsk fantasi. Når barnet får en forklaring på det som har skjedd, vil det også i
mindre grad selv ta på seg skyld.

Til tross for at åpenhet er viktig, har FFP erfart at mange synes det er veldig vanskelig å
fortelle at mamma eller pappa er i fengsel. Mange foreldre ønsker å beskytte barna sine ved
ikke å fortelle. I begynnelsen av fengslingen vet de pårørende ofte selv så lite om hva som har
skjedd at fraværet heller forklares med utenlandsreiser eller jobb et annet sted. Men den
forklaringen barnet får stemmer kanskje ikke med virkeligheten barnet opplever. For selv om
pappa jobber i en annen by kunne han vel ha kommet hjem til bursdagen, eller ringt hjem på
første skoledag? Og hvorfor er mamma så lei seg? Mange pårørende erfarer at det går langt
bedre å fortelle barnet sannheten enn det de fryktet. Det kan være en lettelse både for de som
forteller, og også for barnet som nå skjønner grunnen til at den de er glad i ikke lenger kan
være sammen med dem.

Møtet med fengselet
”Møte med fengselet er ikke noe du venner deg til. Det er like tungt hver gang. Møte med høye
murer og sluser tar på. Du lever med en sorg som ingen forstår” (Kvinne, sønn i fengsel, fra
undersøkelsen ”Pårørendes helse og livskvalitet”).
Kontaktmulighetene de pårørende har med den som sitter i fengsel er svært begrenset.
Kontaktmulighetene varierer fra fengsel til fengsel og avhenger blant annet av
sikkerhetsnivået i det enkelte fengsel. I et fengsel med høyt sikkerhetsnivå kan pårørende
normalt besøke den innsatte en time en gang i uka, noen fengsler tillater mer. Besøkene skjer i
egne besøksrom, oftest enkelt innredet med to stoler, en sofa og et bord. Til tross for at
fengslene gjennom straffegjennomføringsloven er forpliktet til å legge til rette for barn, er en
slik tilrettelegging ofte mangelfull.

En times besøk i uka er ikke mye og legger et dårlig grunnlag for opprettholdelse av
familienettverket. Spesielt for barn er det alt for lite. Selv om straffegjennomføringsloven
tillater utvidede kontaktmuligheter for innsatte med barn, har ofte ikke fengslene kapasitet til
å tilby dette. Rammene rundt besøket er ofte stresset, unaturlig og preget av
kontrollsituasjonen. Grunnlaget for en naturlig kontakt er dårlig, muligheten for å gjøre
vanlige ting sammen er liten. På en time skal kjærlighetsforhold pleies, barna skal ha
oppmerksomhet og det skal k

FFP har erfart at pårørende takler sin livssituasjon bedre dersom de får hjelp til å håndtere og
bearbeide situasjonen. Skamfølelsen og opplevelsen av å bli stigmatisert kan gjøre møtet med
helsevesenet og hjelpeapparatet vanskelig. Langt flere enn de som tar kontakt med hjelpeapparatet ville hatt stor nytte av hjelp og støtte. Det er derfor viktig å senke terskelen for å
oppsøke hjelpeapparatet.

http://www.ffp.no/filestore/FFP_filer/Tekst_brosjyrer_og_dokumenter/Deskjultestraffede2.pdf